POLIS seminar 6 mars: Evidenskravet i helsetjenestene

Karin Fernler og Edle Ravndal stod for det faglige innholdet i POLIS 6. mars, der det overordnede temaet var evidenskravene som har blitt stadig viktigere for helsetjenestene. Seminaret ble denne gangen arrangert av POLIS i samarbeid med forskergruppen for helse- og sosialpolitikk ved Rokkansenteret. Etter innledning av Svanaug Fjær og Haldor Byrkjeflot fra Rokkansenteret var det tid for dagens to innlegg.
 

Karin Fernler kommer fra SCORE/Handelhögskolan i Stockholm og holdt et innlegg basert på variert forskning omkring nettopp problematikk knyttet til kunnskap og evidens i helsetjenestene. Sentralt i innlegget stod spørsmålet om hvordan kunnskap utvikles og manifesteres i praksis – som ideelt sett skal være nettopp evidensbasert. Gjennom konkrete eksempler fra forskning (blant annet fra behandling av fedme og anoreksi) viste Fernler hvordan kunnskapens gyldighetsområde kan endres og forandres over tid, hvordan man i praksis kan gå fra kunnskap til evidens, og hvordan det gjerne etableres retningslinjer og regler for konkret handling i helsetjeneste gjennom nettopp evidensbasert kunnskap. Viktige spørsmål som ble reist var: Hva er kunnskapens og evidensens rekkevidde? Hva skjer om vi velger en type kunnskap eller evidens framfor en annen? Hvilke krav kan vi i realiteten stille til evidens, dersom helsetjenestene våre skal være nettopp evidensbaserte?

Edle Ravndal fra SIRUS og Universitetet i Oslo holdt deretter et innlegg om evidens basert forskning på rusfeltet. Ravndal påpekte innledningsvis at spørsmål knyttet til evidensbasert forskning, særlig er av vitenskapsteoretisk interesse. Videre argumenterte hun for at det er viktig for samfunnsforskere å studere evidenskravene, ettersom forskning påvirker helsepolitikk, og helsepolitikk igjen påvirker helsetilbud. Ravndal påpekte at evidensbasert forskning om effekt av behandlingsintervensjoner for rusmiddelmisbrukere er problematisk. De såkalte RCT studiene setter opp så strenge metodologiske krav, at resultatene i beste fall blir mangelfulle, og i noen tilfeller direkte ugyldige. Ravndal tok utgangspunkt i en kunnskapsoppsummering av effekt av substitusjonsbehandling for opiatmisbrukere. Kunnskapsoppsummeringen gav få funn av interesse, nettopp på grunn av RCT studienes begrensninger for å si noe om denne typen pasienter. Ravndal avsluttet med å advare mot evidensforskningens utbredelse, særlig fordi den potensielt utelukker vesentlig kunnskap basert på annen type forskning, som for eksempel forløpsstudier, longitudinelle studier, og andre kvalitative prosjekter. På rusfeltet har denne type forskning lenge kunnet vise til viktig kunnskap om behandling av rusmiddelmisbrukere. Det er metodologiske problemer knyttet til slik forskning, men disse er slett ikke større enn metodesvakhetene knyttet til RCT studiene.

Vedlegg:

Randomiserte kontrollerte forsøk i klinisk rusmiddelforskning – vitenskapelig hybris- Av Edle Ravnda

i Utposten nr 1 2007